Navn på hestene

Alle hestene til spillerne har romerske navn. Dette er en mer detaljert beskrivelse av hvilke personer hestene er oppkalt etter.


Boudicca

Boudicca var dronning av icenerne, en keltisk stamme i dagens Norfolk i England. Hun ledet icenerne og allierte stammer i et opprør mot romerne i år 61. Boudicca samlet en hær, og allierte seg med blant annet trinovantene. Ifølge enkelte kilder hadde hun 100 000 mann med seg. De angrep først Camulodunum, det romerske administrasjonssenteret for provinsen Britannia. Byen ble brent, og alle innbyggere som ikke klarte å flykte ble drept. Guvernøren Gaius Suetonius Paulinus hadde vært ute av stand til å forsvare Londinium med de styrker han hadde til rådighet, og så at han måtte velge slagmark med omhu. Dette lyktes han i, og et sted utenfor London møttes de to hærene. Den romerske styrken, som var mindre men hadde bedre utstyr, strateger og disiplin, lyktes i å vinne en knusende seier.


Metellus Pius

Romeren Quintus Caecilius Metellus Pius Pontifex Maximus tjente under Lucius Cornelius Sulla. Metellus fikk av Sulla posisjon som pontifex, en prest som var rådgiver i alt som hadde med religion å gjøre. Han var en god general, men er sjelden nevnt sammen med andre store romerske generaler som Julius Caesar og Gaius Marius.


Scipio

Publius Cornelius Scipio Africanus var den romerske generalen som erobret spania, Sicilia og Afrika (derav tilnavnet africanus). Han ble valgt til konsul av Rom (øverste leder) to ganger.


Spartacus

En versjon av legenden om Spartacus er at han var en romer som ble dømt for mytteri og ble gladiator. Han gjorde stort sett det Maximus i gladiatorfilmen ikke gjorde. Han rømte og samlet en hær stor nok til å true Rom.
Bonden som ble soldat
soldaten som ble mytterist
mytteristen som ble gladiator
gladiatoren som ble en general
og som virkelig var en torn i siden for Rom en stund.


Sulla

Lucius Cornelius Sulla Felix var høyre hånd til Gaius Marius, som regnes som Roms tredje grunnlegger. Marius var konsul hele 7 ganger, en rekord som ingen etter ham kunne slå. Sulla var en ambisiøs person og mislikte sterkt å være i skyggen til Marius. Han ble utnevnt til kommandant for en hær som skulle ta tilbake en av de romerske provinsene i Asia. Marius ble satt til side for senatet mente han var for gammel til oppgaven. Før Sulla rakk å lande hæren sin i Asia, hadde Marius overbevist senatet om at han heller burde få kommandoen. De sendte derfor en beskjed til Sulla om at han skulle gi fra seg kommandoen og komme tilbake til Rom. I stedet tok Sulla hæren sin med seg, marsjerte mot Rom, og tok makten.
Etter å ha tatt livet tilhengerne til Marius, reiste han tilbake til Asia for å fullføre oppdraget sitt. I mellomtiden samlet Marius en hær og tok Rom mens Sulla var i Asia. Så tok Marius livet av tilhengerne til Sulla.
Marius døde senere av hjerneslag, og det var ingen igjen i Rom som var skikket til å styre (i og med at Marius og Sulla hadde sørget for å ta livet av dem). Det sies at Sulla red inn alene på et esel og fikk makten overlevert og ble diktator. Det var egentlig bare midlertidig mens valg av konsuler skulle arrangeres, men han holdt makten i flere år. Mens han var diktator laget han et terrorvelde uten sidestykke og var diktator til sin død.


Fortuna

Fortuna var skjebnegudinnen til romerne. Hvis en gjorde det godt, ble det sagt at Fortuna var på ens side.


Pompeius

Gnaeus Pompeius Magnus Asiaticus var Sullas høyre hånd. Han hadde stor suksess i slag på grunn av sine kreative manøvre. Sulla brukte ham på steder der en seier var vanskelig og Pompeius klarte stort sett oppdragene sine.
"Magnus den store" var et tilnavn han hadde gitt seg selv, og som han fikk tilhengerne sine til å bruke. Etter Sullas død ble han sendt for bl.a å ordne opp i Asia og fikk tilnavnet Asiaticus.
Sammen med Cæsar og Crassus var han del i det første triumviratet i Rom. Det var disse tre som hadde den reelle makten i flere år. Pompeius ble gift med datteren til Cæsar, som var fra Cæsar sin side et trekk for å holde Pompeius lojal. Etter at Cæsar ble guvernør i Gallia og Crassus ble drept i en kampanje mot Parthia, døde datteren til Cæsar. Pompeius hadde dermed ingen grunn til å være lojal mot Cæsar lenger og rottet seg sammen med Cæsars fiender. Da Cæsar krysset Rubicon med hæren sin for å ta Rom, rømte Pompeius byen med hæren sin. Han mente at Rom var for vanskelig å forsvare. Noen mener at dette var Pompeius sin største tabbe for Cæsar møtte ingen motstand da han kom til Rom. En annen grunn var at Pompeius hadde flere venner i afrika og asia som kunne hjelpe ham med styrker. Cæsar klarte lett å få orden på saker og ting og hadde ikke noe problem med å stemple Pompeius som fienden. Cæsar og Pompeius møttes senere i et slag der Cæsar utmanøvrerte og knuste Pompeius til tross for at Pompeius hadde flere ganger så mange menn som ham. Pompeius ble knust dels på grunn av at Cæsar var en bedre general, men også fordi legionene Cæsar hadde med seg hadde sloss sammen med ham i ti år mot gallere og germanere. Knallharde veteraner med andre ord.

Pompeius flyktet til Egypt der han håpte å få faraoen på sin side. Dessverre for ham hadde Egypt en annen oppfatning om hvem det var lurest å holde med. De drepte Pompeius og ga hodet hans til Cæsar.